Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Lyrikken - Olaf Bull
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LYRIKKEN 139
den naturligvis spiller sin rolle; men det vesentlige ligger i sinnelaget, 1
livsfølelsen, i tradisjonsfølelsen. Det er riksmålslyrikere som i sinn og tanke
står retninger innen landsmålsleiren nær, som Stein Backe og Alf Larsen,
og det er landsmålsdiktere som nærmest må sies å ha sluttet sig til de
moderne riksmålsdiktere, ikke minst i sosial og religiøs opfatning, som
Jakob Sande, til dels Äsmund Sveen og Haldis Moren.
Det er ikke bare det at riksmålslyrikerne som regel er bybestemt, mens
de andre kommer fra landet, og ofte er bundet til hjembygden. Skjønt det
naturligvis spiller sin rolle. Særlig gripes de unge som kommer fra byen
eller tidlig er blitt knyttet til den, fortere og lettere av en intellektuell,
internasjonal tone, de tar fortere farve av de strømninger som når landet
utenfra. Moderne idéer og tanker tar dem fortere, de har ikke så megen
tradisjon hverken til å stå imot med eller til å ryste av sig. Norske kan de
være like meget alle sammen; men den nasjonale innstilling blir allikevel
en annen. Det ligger igjen i tradisjonsfølelsens art. Man kan si at by-
lyrikerne fører sin åndelige tradisjon tilbake til Wergeland, der begynner
deres nye Norge, — og Wergeland er god nok tradisjon. Men en rekke av
landsmålslyrikerne fører sin tradisjon tilbake til selve folkets liv, til folke-
visen, til tradisjon og sagn i vår gamle bondekultur. Hans Henrik Holm
har i en redegjørelse til sin «Jonsok-natt» uttalt om sitt dikt: «Hovedvekten
ligger ikke i enkeltpersoners individualisering, men i selve folkets, spesielt
det avstengte bygdesamfunds mere kollektive følelser og dybdeliv, merket
av felles oprinnelse og livsforhold. Jeg prøver her å trenge ned til det
dunkleste instinkt- og sjeleliv i folket, dets stemningsliv og naturfølelse, slik
som det frem gjennem tidene har gitt sig utslag i eventyr, overtro, musikk
o. 1.» Det er denne tradisjon landsmålslyrikken har forut for riksmåls-
lyrikken — og som den har å kjempe med. En fruktbar og hemmende
tradisjon. Man kan bl. a. iaktta hvilken rolle draumkvedet har spilt for
enkelte av de beste landsmålslyrikere, gitt dem en stor tone og tynget deres
utformning. Og mens riksmålslyrikerne er mere eller mindre ikke-religiøst
innstilt, har også her landsmålslyrikerne tradisjon tilbake til folketroen.
De kjemper flere av dem med religiøse problemer og henter herunder ikke
alene sin lyrikks billeder, men også sine forestillinger fra norsk religiøs
middelalder. Og tett inntil den religiøse kamp ligger deres nasjonale.
Aukrust har sterkere enn noen annen reist kampsignalet: norskt emne. Det
er på det grunnlag han er blitt den store forkynner i landsmålsdiktningen
— med betydning for hele landets åndelige liv.
Vi vet at det er almindelig å si der kan føres en forbindende linje
i norsk lyrikk fra Wergeland over Bjørnson og Nils Collett Vogt til Olaf
Bull (1887—1933). Lettest er å se sammenhengen mellem Wergeland og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
