Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olaf Bull
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
148 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
Fiendommelig er det å følge den utvikling Bulls erotiske diktning har
gjennemgått. Den begynner i overmot med å se i den unge piken inspi-
rasjon, — hvad hun taper når kjærligheten er slutt, vinnes igjen i hans sang:
Lille, alt skal trodse døden,
gro sig frem for annen gang. —
Dine kysses røde roser
overvintrer i min sang.
Dette forblir hovedmotivet i hans erotiske diktning; men det utdypes
stadig, mister alt sitt overmot, til slutt er det diktenes «jeg» som er den
tapende, fordi kjærlighetens liv alltid forvandles til poesi, opløses som
fantasi («Winnymere», «Til Elja»). Inntil motivet endelig gjenoptas i
«Metope», men i en annen og dypere mening, — nu er det dikteren som
bevarer sin kjærlighet på den eneste umistelige måte:
Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mot kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en anden,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne gav jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til et: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!
Olaf Bull har selv i et par dikt gitt uttrykk for sin kunsts tilblivelse,
selve skapelsesakten av disse heftige rytmer, som plutselig kan svulme op,
gløde og igjen synke sammen i sødme. Rytmen gjengir på en forunderlig
: levende måte blodets og sinnets bevegelse, idet den stadig lar kunstverker
skifte uttrykk, gå fra uro til hvile, stige og falle. Om det heftige og lidelses-
fulle og vanskelige, om smerten og lidenskapen, om alt det bevegede i denne
ordets kunst heter det i «Til Ordene»:
I sære ord, I aander,
velkommen til mit sind —
paa glæder og paa vaander
I be’s i bander ind — —
paa mit forfaldne hjerte
vil jeg jer rikt beverte!
Om forholdet mellem kunst og oplevelse, mellem kunst og den
virkelighet kunstneren inspireres av, heter det i diktet «Paul Gauguin»:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
