Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Herman Wildenvey
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
WILDENVEY 153
Efter den første diktsamling er det stadig fulgt nye, Wildenveys pro-
duksjonsevne er for en lyriker å være ganske usedvanlig. Hans lyrikk er
nu samlet i en fire binds utgave, «Samlede digte» for 1931. Han er i en
grad som før var ukjent her i landet, blitt det store publikums sanger,
ungdommens sanger, og det blev han uten at hans kunst tok skade av det,
han blev snarere strengere mot sig selv
med årene, samtidig som han omgav sig
med en ikke ukokett nimbus av ikke å
være helt rettferdig vurdert.
Det er ikke vanskelig å se hvad det
er som gjør ham til de manges og de
mange unges sanger. Han er alltid lett å
forstå, man leser ham uten anstrengelse;
hans rytme er iørefallende, han dyrker
ingen innviklet eller utpønset versebyg-
ning, hans poesier faller lett på tungen,
rimene er lett hørlige uten å stanse op
meningen. Hans emner er også like-
fremme, menneskelig lette å gripe, enten
de egner sig til å forarge eller til å more
eller til å røre, er diktene selv alltid til å
glede sig over, og hvor forargende somme
enn stundom kan finne ham, er han det
Herman Wildenvey. Fotografi fra 1908.
alltid på en så morsom og charmerende
måte, at selv den dydigste er villig til å tilgi — i alle fall versene. Og det
er i hans stemninger noe gjenkjennende for all ungdom, både i spøken
og i den lette vemod. Hans poesier har så mange snurrige innfall og ven-
dinger og uventet spøk, det leker en latter bak hvert versehjørne. Og det
som kanskje føltes mest nytt og samtidig så gjenkjennende hjemlig, var
denne uforlignelige evne til å benytte det dagligdagse uttrykk, ordet og ut-
trykket brukt de titusen ganger, men her skinnende som nytt, her friskt og
overraskende nettop fordi man allerminst hadde ventet det i et vers. Det
er i slike ting hans særegne formelle mesterskap kan feire sine triumfer,
som oftest med en overraskende naturlighet, stundom litt utstudert selv-
følgelig. Naturligst og mest charmerende faller denne tone i de halvt-
alvorlige vers, — i dikte hvor han selv forjager den flyktige følelse av
smerte med en spøk.
Særlig eiendommelig virker denne form i et så dypt og alvorlig følt dikt
som «0, endnu at være», et dikt fra samlingen «Hemmeligheter» fra 1919,
som mere enn noe annet gir grunnstemningen i Wildenveys poesi, forenende
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
