Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Rudolf Nilsen - Arne Paasche Aasen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
184 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
Mitt sinn lå nytt og glitrende og blidt og blått
og løftet sig mot sol og sank igjen som havet.
Og mismot, kulde, tvil og bitter spott,
og alt som har gjort livet svart og grått
var dypt og godt på havets bunn begravet.
Det blev hans siste oplevelse, og den fikk satt sine spor bare’i et fåtall
dikt. Hans lyrikk forblev diktningen om byen slik han så den og slik han
lot sitt lys skinne over den. Og det var lengselen som inspirerte ham. Han
ser «Gassklokken ved Nybroen», er den vakker, spør han, og svarer selv,
ja, den hører med i billedet av livet i de første unge år, den vakte lengsel
i hans sinn. Og det faller ham naturlig å besynge filmens eventyr, det
har folkets gunst, det er blitt til i hans unge år, og på «denne lysets flod»
— «kan våre egne lengsler veldig strømme.» Formen i hans lyrikk hadde
tatt preg av hans mottagelighet for inntrykk, den var levende og beveget.
Det var så megen ungdom, så megen lengsel i rytmen, og samtidig noe av
vemod i dens stigen og fallen, som skjulte den en hemmelig angst, som
blandet sig i hans tro og lengsel. Men den kunde også i hans agitasjons-
dikt, som f. eks. i «Opgjør», 1 reise sig i heftig opblussen, ha både makt
og tross og kraft.
En mere almindelig tone er det i de mange samlinger proletardikt
Arne Paasche Aasen (f. 1901) har gitt ut: «Sigd og hammer» (1921), «De
fem aar» (1922), «Høstens have» (1923), «Vi brødre» (1923), «Jernbyrd»
(1925), «Den dag imorgen» (1925), «Plog og penn» (1931), og «Verden
mitt hjem» (1932). I «Hotell Europa» (1933) har han gjort et utvalg av
sin lyrikk gjennem ti år med tillegg av noen nye dikt. Denne samling gir
det beste inntrykk av hans diktning idet alt slagg, de fleste leilighetsdikt
og de agitatoriske rimerier, hvorav det vrimler i diktsamlingene, er ryddet
ut. Ganske visst er det allikevel meget igjen som virker tilfeldig og uper-
sonlig, han skriver for lett og flyktig; men her er flere vakre og gode vers,
særlig blandt dem som er enkle i stemningen eller lett lyrisk spøkefulle,
vers som «Haven som jeg kalte min», «De unge enker», «Jubilanten»,
«Morgentrikken», «I denne gården» o. fl. Et dikt husker man lenge: «En
mørk kveld.» Det er et barndomsminne om hvordan han som liten gutt
en mørk og kold vinterkveld følger bestefaren ut på en tomt for å samle
ved. Akkurat som de har fått sekken fylt, blir de opdaget og får bare
tomme sekken å dra på hjemover. Billedet er sterkt og klart, utformet
i enkle, faste strofer, og fortellingen virker gripende.
En proletardikter, men helt uten agitasjon, uten sosialt oprør, uten
bitterhet fordi hans sjel er så optatt av sitt indre liv, er Sigurd Bodvar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
