Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Arne Paasche Aasen - Rolf Jacobsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ROLF JACOBSEN 185
(f. 1901). Hans produksjon er en liten ubehjelpelig skrevet, men gripende
storbynovelle «Før livet kan komme» (1924) og diktsamlingen «Arbeidsløs»
(1933). Han er arbeidsløs, husvill, herjet av nød og trang, slik har han det:
Skogen er hulemørk utenfor månens skrå lysstrime.
Stjernenes høstlige vrimlen funkler og sitrer høit oppe.
Følende frostens herjen vidt omkring
ligger jeg under en gammel gran,
nedi gropen ved foten.
Stammens hårde knokkelarmer plager min rygg.
Over mig har jeg en gammel frakk,
under mig — gamle aviser.
Himmel, jeg fryser, hutrer, skjelver, hakker tenner.
Men det som optar ham er det menneskelige, det gjennem all nød
forunderlige å være menneske. Hans sjel løfter sig over all ydre elendighet,
og hengir sig til sinnets og hjertets oplevelser.
En helt moderne — og personlig moderne — lyriker er Rolf Jacobsen
(f. 1907). Han har hittil bare gitt ut en enkelt diktsamling «Jord og jern»
(1933), og man vet således ikke så meget om ham, — han kan ha mange
forvandlinger å gjennemgå. Men hans første diktsamling er overmåte
lovende. Den er hvad man med et tidens slagord kaller saklig, det vil si
at den ganske nøiaktig søker å finne det ord som ligger så tett inntil
stoffet som mulig, slik at diktet fungerer i forhold til det billede eller den
oplevelse som har skapt det. Man har i norsk lyrikk intet som svarer til
disse rimfri faste strofer hvor ordene med sin dynamiske kraft skaper ryt-
men, — men i Sverige har man en hel moderne skole av denne lyrikk.
Som ung debuterende dikter spenner Jacobsen meget vidt, han har
skiftende syner, naturbilleder fra fjell og strand og hav — og by, storby,
stengt inne i kontor, kaserner, gater. Han følger byen utover landet, med
kraftledningene, med biler, med flyvemaskin. Og overalt, på land og i by,
finner han de ord som svarer til fenomenene, enten det er et fjell-landskap
i vinter eller en bil i fart. Fartens mekanikk er i versene og gir rytmen.
Det kan i disse vers være noe av Joh. V. Jensens glede over tingene —
som igjen har forbindelse med Walt Whitmanns livsdyrkelse, — men det
er en ny nutidig virkelighetsfølelse i Jacobsens vers. I et av diktene i
«Jernbaneland» kan man følge linjen tilbake til den danske mester og
fremover slik de løper idag:
Skinnende, blinkende, brune Inn i de klamme tunneller
grener sig ut over landet høit over klirrende broer,
over de tjærete svilier gjennem den øde, ropende mo
gjennem de kløverrøde bakker. hvor timian vifter i gruset,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
