Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Rolf Jacobsen - Stein Backe - Alf Larsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
186 DET TYVENDE ARHUNDRE
og gyllenrød tiriltunge Sanden ligger og lyser
duver ved skinnekanten. med oljeflekker og mønje.
Der snuser den røde vimsende maur Mellem de tunge, osende sviller
og klatrer i skinnenes rust. vokser kamilleblomsten.
Alene for sig selv mellem riksmålslyrikerne står Stein Backe og Alf
Larsen. Begge er de religiøst innstilt, grepet av moderne religiøse idé-
bevegelser, den første vel nærmest i tilslutning til bevegelsen om Krishna-
murti og Alf Larsen som ivrig tilhenger av Rudolf Steiner. Stein Backe
er tilbaketrukken i sig selv og sine grublerier, Alf Larsen er en stridbar
mann, han har skapt sig et tidsskrift «Janus», hvori han kjemper for sitt
og fordømmer den moderne internasjonale materialisme.
Stein Backe (f. 1889) har gitt ut følgende diktsamlinger: «I den graa
dæmring> (1921), «Janus» (1923), «Den hungrige ild» (1926), «Gamle
tufter» (1928), «Det levende livet» (1932) og «Nuets flamme» (1933). De
første diktene var svært usikre med tydelig påvirkning av Obstfelder og
Kinck; det var samtidig noe pretensiøst over dem, ikke minst fordi de i
virkeligheten var så bleke. Men det rørte sig en uro i dem, en angst over
tidens ondskap, en vå over dens forfall og en vag usikker higen efter nye
tanker og idéer. Og efter hvert er han nådd frem til avklaring, også
dikterisk, og derigjennem til et mere personlig uttrykk. Hans siste dikt-
samlinger er helt religiøst stemte. Tvilen er kjempet ned, all verdslig strid
og kamp avsluttet, all verdslig livslengsel synes å være bleknet bort, tilbake
står den religiøse oplevelse som aldri avsluttes, og som også er kamp.
Det er noe inderlig over disse dikt, hvis lys er blekt, men klart, og hvis
bekjennelse er stille, men beveget, med sin blanding av resignasjon og
lykksalighet.
En mere sammensatt og urolig religiøs dikter, en mere problematisk
natur, er Alf Larsen (f. 1885). Han er født på Tjøme, hvor han nu er
bosatt, men han er vokset op i Danmark, det har nok preget hans stil,
som er danskfarvet, — dog kanskje mest fordi den bløte tone har passet
dikteren, det er en del av hans stil, litt søt og utstudert. Så fjern han er
i sin kunstneriske uttrykksmåte står han allikevel nærmere en bestemt
retning innen landsmålslitteraturen, både i livsfølelse og i samfundsopfat-
ning. Han setter sikkert Aukrust over noen annen samtidig norsk dikter,
både som religiøs forkynner og som fornyer av den nasjonale ånd. Alf
Larsen er ivrig i kampen, uredd, fordømmende, selvforkynnende; han er
idealistisk opofrende for sine idéer, men det skjemmer ham at hans pole-
mikk og kritikk lett får et preg av selvutsmykning. Men han er langt
fra en almindelig ånd, heller ingen almindelig dikter.
Han debuterte med diktsamlingen «Vinterlandet» i 1912, og i 1915
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
