Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Alf Larsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ALF LARSEN 187
samlet han hvad han til den tid hadde skrevet i et bind «Indgangen».
Det er billeder fra havet og kysten, i tåke og regn, og melankolske stem-
ninger fra et grått vinterland. Her finner man så gode dikt som «Fiskere
i Taagen», hvor det langsomt drivende i skodden er godt gjengitt i diktets
rytme. Han kan fastholde den stemning som det kan være over en havn
i gråvær, over gamle pakkhus, her møtes
rytme og ord til en felles dyster og grå
stemning.
I 1916 kom «Billeder fra de gamle
stuer» og i 1919 en liten samling «Dikte»,
som blev solgt i et begrenset antall til
inntekt for det danske tidsskrift «Klin-
gen». Med diktsamlingen «I vindens sus»
(1927) begynner han å dyrke det enkle
firelinjers vers med rim som synes å være
de første som er falt ham inn. Men det
er en i høi grad villet enkelhet og mangel
på utsmykning. Ofte virker den kunstig,
stundom likefrem affektert, denne enkel-
het, men han kan også nettop gjennem
den få en evighetsstemning inn i diktet.
Det meste i samlingen er Tjøme-billeder Af Larsen, f. på Tjømø 22. juli 1855.
av hav og strand, av en busk, et hus. Ennu gjør den religiøse følelse sig
ikke mere gjeldende enn som stille eftertenksomhet. Stundom kan et dikt
få en sterkere salmetone:
Den dype fred i lystens lund det er en frukt som vokser her
med fylden rakt av livets mund i denne jord, paa disse trær,
og sjelen fri for alt begjær det er en løn fordi du gav
som fri for sky er himlens bund, dig helt til det som har dig kjær.
I samme toneart og om de samme emner dikter han også i «Med vår
under vingen» (1928). Men i samlingens siste avsnitt, «Nattetanker» merker
man en endring. Her er den religiøse følelse i stadig stigen. Her er et så
vakkert dikt som «Mester Eckehart» og det fulltonende «Jeg vilde så
gjerne», et av Alf Larsens beste dikt:
Hvor herlig er lyset, hvor skjøn er et træ
det er som det vokste etsteds i vort indre!
Hvor let er en fugl og hvor salig at se
en stjerne i blåt over åsene tindre!
Alt er jo i mig og jeg bærer det med
og intet kan flukten mot høiderne hindre.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
