Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tore Ørjasæter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
196 DET TYVENDE AÄRHUNDRE
Kvinna er jordfast med røtom djupt i famnen aatt stilla, som speglar av
i molda som mannen gror av, si inste sjel till stormen som gav
med elsk og med moderætt i sitt blod sin ville styrke og venleik,
ho veldug er i sitt kjendslemod, når kvinna smiler mannen i mot
som djupe grunn i et storhav. av moderdjupe på hjarterot
Mannen er stormen paa store hav det er som naar have smiler.
som stundom legg seg til kvile
Men intet kan binde Gudbrand, han forlater sin hustru og sitt barn
og stormer ut i verden og lærer verdens sødme og bitterhet å kjenne, inntil
«hans livsrøtir dreg”’n attende». Han søker å finne ro i arbeidet på jorden,
men det kan ikke stille ham tilfreds, med fortvilelse merker han hvordan
det jevne dagligdagse liv sløver ham: «Det tona kje lenger i sjela hans, /
det skein ikkje styttor i skyar-glans». Og da sorgen rammer ham og han
mister sin ene sønn, kjenner han sig som <«utskøten liksom på ytste odde
av jorda». Og han stiger — og fører Ragnhild med sig — mot den himmel-
bro han har sett i sine syner, bort fra alt som binder i jordlivet. Men
nu, da hun våger å følge ham i tro «på dine lengslor som skein og lytte /
seg lik den strålande brua», kaller «jordlova», alle jordlivets røster, dem
tilbake. Bare mellem de to makter, de jordbundne og de himmelstrebende,
er det menneskekår, og ingen kan nå utover jordlivet. Bare Kristus kan
samle motsetningene i sig, Kristus er «Brumilloms-mann», — «på ei side
grunnrøtt i menneskjedomen, / på hi sida beinast or Guddomen komen».
Og i denne religiøse hengivelse blir Gudbrands vilje ren, og han og Ragn-
hild møtes endelig i sinn og vilje:
Som skire sæle-draumar
som milde solfalls-straumar
igjennem hugen sviv,
med underfulle klangar
som andar og som angar
av elskhug og av evigt liv.
Samtidig som han i 1927 gav ut en ny sterkt omarbeidet utgave av
«Gudbrand Langleite», kom diktets siste del «Skuggen». Den skildrer Gud-
brands kamp mot sin «lagnad», personifisert i Falkjom, Ragnhilds bror,
den kalde og lønndomsfulle spillemannen som har slik makt over menneske-
sinnene, mann og kvinne egger han til ny gold elskovskamp, sønnen tar
han fra faren, og i Gudbrands eget sinn vekker han uro, utlengsel, rastløs
usikkerhet. Det er Gudbrands livskamp å rive sig løs fra sin «lagnad», men
da må han også rive sig løs fra Ragnhild, fra alt jordliv som binder ham.
I dagrenningen når han op på Uppnostinden, og i et syn ser han at Falkjom
og Ragnhild er uadskillelige som søsken, vil han fri sig fra den ene, må
han ofre den annen:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
