Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tore Ørjasæter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TORE ØRJASÆTER 197
Syns-kløkk øygner han sloknande
tvo fuglar kjem fljugande hit.
Den svarte korpen or Falkjoms-berge
saman med svana kvit.
Kviskrar hans sjel til korpen:
Du var min lagna du.
No ser eg deg slik du er i sanning,
min fridomen g2gna du!
Du svana kvit som eg elska,
du kunde min lagna snu.
Og ser eg deg sant i di kvite farge
du vøre min fagna du!
Andar gjenom hans medvet
eit dæme av døyvde gråt:
Mi svane og korpen var systkin-lutar
som aldri kann skiljast åt.
Tvo ulike systkin-lutar.
men endå dei fylgjest åt,
uskiljand som syndaren og hans samvet,
som aldri kan skiljast åt. Tore Ørjasæter, f. i Skjåk 8. mars 1886.
I dette syn av synderen og hans samvittighet, som er hans egen
skjebne, men frigjort fra begge, dør Gudbrand:
Dåmen av skygd og mismod Det fyrste soldrye gløder,
slørest av til ein smil. alt gyller det Uppnos-tind
Natti som rakna råkst til dauden og kysser dei attlatne augo til Gudbrand,
av dagens solstråle-pil. som brast då dagen braut inn.
Dette store diktet om kampen frem til forsoning mellem jordbunden
elskov og himmellengsel er ganske visst ujevnt skrevet og ofte uklart følt
og tenkt. Men det er dypt og sterkt i følelsen og har praktfulle og skjønne
lyriske partier. Ørjasæters neste store dikt «Skiringsgangen. Fit draum-
kvede» (1925) er langt svakere, uklart i tanken og lite bærende i fantasien.
Diktet er utflytende, det gjentar sig stadig og er ikke koncentrert hverken
i tanke eller følelse. Det fremstiller en menneskesjels avklaring, dens
skjærsildsgang frem til renhet. Forbilledet er draumkvedet, men det er
ikke naturlig for Ørjasæter å søke tilbake til disse middelalderske billeder
og forestillinger, det blir en litterær form som stanser og stenger ham.
Ørjasæter er på mange måter et moderne sinn, et sinn i spaltning, dypt
og avgjørende bundet til tradisjonen, men alltid i kamp med det moderne
søkende og urolig bevegede i ham. Det er det motiv som optar ham. Det
faller ham langt naturligere å gripe ikke middelalderlige billeder, men til
levende natur for å finne et symbol for sin følelse og tanke, slik han gjør
det i «Elvesong» (1932). Det er ganske underlig med Ørjasæter at han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
