Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tore Ørjasæter - Henrik Rytter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK RYTTER 199
mellem kjærligheten og den frie ubundne naturfølelse som er sterkere enn
alt. Som drama har det mange svakheter, men i sin naturfølelse er det
rikt nok. Usikkert, men allikevel fengslende er også «Anne på Torp»
(1930). Det er kalt et drømmespill, men det er ingen rammende beteg-
nelse — selv om meningen er at usynlige makter — som de gjør det i
Strindbergs drømmespill — lever med i menneskenes sinn, i huset, i bil-
leder, i gamle stoler og skap. Men virkeligheten er sterkest i stykket, den
kampen som kjempes, kjenner Ørjasæter godt, kampen mellem ætte-
tradisjonen med dens stengsler og styrke og den nye frihet og den nye
frigjorthet. Midt i denne kampen står Anne fylt av slektens liv og av
lengsel videre. Stykkets svakhet er at den tapende part, den nye tiden, er
så svakt representert, mest med talemåter, og derved blir det dårlig
balanse i stykket, og tradisjonen vinner en seier som undergraver tilliten
til den.
Til slutt har denne typiske lyriker gjort et forsøk på romanen, «Upp-
heimen på Sandnes. Forteljing um ein fantast» (1933). Det er en underlig
bok, som episk beretning meget usikker, men det lyrisk-ironiske i den er
ganske eiendommelig. Det er en ironisk skildring av menneskeviljens uro
og higen og ørkesløse tumlen med problemer. En mann som aldri er i ro,
som har gårdkjøp på hjernen og ellers er optatt av stjernekikeri og sam-
fundsspørsmål, er bokens hovedperson; han grubler sig selv tom, dårekisten
er hans egentlige og rette hjem, og der havner han da også.
Henrik Rytter er født i 1877 i Bjørnør i Nord-Fosen, ut mot havet. Han
har et litet dikt i samlingen «Vokune» som heter «Ætt»:
Mi sjel er skyld med hav og fjell. NAMSSKOGAN
dei same rytmur flør og fell, FOLKEBOKSAMLING
det same tunge marerid,
eit ættarliv i ævors tid.
Holder man dette diktet op mot et annet «Kvi er eg slik — i «Skå-
lene», har man Rytter slik han er i sin diktning:
Eg er ein mann, og er vel helst eit barn; Eg dreg meg burt og løyner mine sår.
eg skynar inkje mannens gjerd og lag. Og born og kvinnur ser på meg og lær,
Eg vima burt i striden utan varn, og karfolk dreg på oksla litt og går. —
og låg der skamtynt i det fyrste slag. Og eg og lær og flint åt mine ær.
Kvi er eg slik? For slik er eg.
Slik bølger all Rytters diktning, høit oppe, dypt nede, flo sjø og fjære,
kåt og mismodig, plutselig borte i tunge mareritt og så op på høieste tinden
igjen. Det er ingen synderlig utvikling, men stadig omskiftning i stemnings-
livet, ordrik og optatt og sky og bortgjemt. Det er hans vesen som dikter.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
