Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Hans-Henrik Holm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
I en lang rekke år har han arbeidet på sitt verk, og at han stiler høit med
det, viser den tilegnelse han har gitt det: «Tri av rudningsmennane i norsk
åndsliv Henrik Wergeland, P. A. Munch, Ivar Aasen er boki vigd.»
Diktet er et folkeepos. Det søker å gi uttrykk for det dypeste, det
hemmeligste, det egentlige og det avgjørende i folkesjelen. Det vil ikke gi
individuell karaktertegning, men vise det fellesnasjonale, det kollektive, det
som sjelelig særpreger det norske folk. Det vil gi det instinktive i følelses-
livet, i dets erotikk, i dets naturfølelse, og det søker sine kilder i gamle
kvad og stev, i sagn og eventyr og overtro, i beretninger om hekser og troll.
På grunnlag av disse kilder skaper det sin egen diktning, nye kvad, nye
stev og nye billeder av sagn og overtro. Det er middelalder i mørke og
sterke farver, utformet i et målføre som bygger på Setesdals-dialekten.
Rammen om diktet er ganske enkel. To unge, en gutt og en jente,
Bjyrg og Gjyvi, går en jonsoknatt gjennem skogen dit jonsokbålet tendes
og «hvor alle slags folk møtes til dans. Allerede under de to unges første
vandring «Ved solefall», «Det skumast i skogen» og «Mot brisingi» be-
gynner sagnene å leve, men ennu lyrisk i tonen, som ung lek fra sinn til
sinn. Så kommer beretningen om jonsoknatten ved bålet, med spillemenn,
gamle kjærringer, stevkyndige, tatere, med sagn og eventyr, viser og stev.
Her bryter ustanselig dulgt og gjemt og skinnsyk erotikken igjennem. Et
nytt avsnitt begynner der Bjyrg og Gjyvi forlater danseplassen. Nu følger
de større beretninger, snart lagt i Bjyrgs, snart i Gjyvis munn, slik det ikke
alltid er lett å holde fra hverandre hvem det er som forteller. Det er
eventyr fra bygder, historier om trollkjerringer, mestermanns-historier,
middelalderlige prestehistorier, historier om skoggangsmenn og hjuring-
jenter, om tusser og trollskap og diktet avsluttes med den lange historie —
eller eventyr — om Sveinung Vreim og bergfruen.
Tilslutningen til Aukrust «norske utsyn» er lett å se. Også Aukrust
vilde inn til det uroprinnelige og felles gjennem diktning over bygdeliv og
folkeliv — hos Aukrust het det «det rotnorske», tolkningen av bygde-
kulturen, «det landsnorske», tolkningen av det nasjonale liv landet over og
«det religiøst-universale.» Men forskjellen mellem ham og Holm er meget
stor. For Aukrust var det — ved siden av det rent dikteriske — en nasjonal
livssak, et åndelig program, en agitasjon for å vekke folkets nasjonale be-
vissthet. Og den smeltet sammen med det religiøse krav, det var et nasjo-
nalt-religiøst program. Hos Hans H. Holm gjelder det ikke den nasjonale
bevegelse, det er ikke det minste agitasjon, hos ham er det psykologi og
folklore. Man kan si at Aukrust vilde hente skjulte skatter frem for å mane
det norske folket til øket nasjonal innsats, til handling. Hos Holm er det
dikterisk fordypelse og undersøkelse for å bestemme vår nasjonale karakter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
