- Project Runeberg -  Samlede verker / 3. Siesta, Victoria, I æventyrland (6. utg.) /
75

[MARC] Author: Knut Hamsun
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Siesta (1897) - Hemmelig ve - I

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

75

til mig. Og hvorfor hadde han sagt dette om pengene? Jeg for-
undret mig litt i førstningen, men slog det allikevel snart hen;
på reiser slutter man seg så snart sammen, en fremmed blir ka-
merat og ven på ringere end en time. Jeg var ved «Hesten» på
den fastsatte tid.

Veiret var mildt og gaterne så bløte at vi måtte bruke vogn;
vi hadde kaleschen opslåt og vinduerne lukket. Vi kjørte vest-
over Kjøbenhavn, forbi Ladegaarden, utover Rolighedsvei og
forbi vandværket. På hele denne lange strækning hadde vi
næsten ikke talt sammen; vognen rumlet også dygtig. Da vi
var kommet over Grøndals bro og nærmet os Utterslev-marken
tar det fremmede menneske en stump taug ut av sin lomme
og gir sig til å pusle med dette taug mens han ufravendt stirrer
på mig. Det er temmelig mørkt inde hos os, men jeg ser ham
dog godt og ser også hvad han bestiller. Vi sitter på samme
sæte og vender os mot hverandre og iagttar hverandre. Pludse-
lig sier han:

De er vel ikke rædd?

Og samtidig holder han tauget like op mot mit ansigt.

Jeg løi, jeg sa med dirrende røst:

Nei, hvad skulde jeg være rædd for?

Men jeg skalv av frygt og tænkte på å rykke i klokkesnoren
med det samme for å kalde kusken til. Det irriterte mig også
å ha denne taugstump like op i øinene og jeg reiste mig derfor
og satte mig over på forsætet.

Nu kjører vi således en stund. Han slog litt efter øinene ned
og stak tauget langsomt tilbake i sin lomme. Han så ut som
om han tænkte sig om. Så med en gang retter han sig op i
sætet, peker som i ophidselse ut av vinduet og sier:

Se — se der!

Jeg vendte uvilkårlig hodet — og følte idetsamme et klamt
grep om min hals. Slyngelen stod halv opreist imot mig og
klemte mig med sine kolde fingrer om halsen. Jeg vet ikke om
jeg skrek, jeg tror det ikke; i dette øieblik foregik det nemlig
en forandring med mig. Det for mig pludselig gjennem hjærnen
at mennesket bare vilde skræmme mig eller holde løier med
mig, jeg følte mig sikker på at han ikke vilde kvæle mig. Jeg
blev derfor med en gang sint og trykket til manden hvor jeg
bedst kunde. Han holdt fast allikevel. Jeg grep bak mig efter
klokkestrængen, lette litt, fandt den endelig og rykket til. Han
holdt fremdeles fast; han hørte godt at klokken ringte, men
han slap allikevel ikke taket. Vi stred en stund med hverandre;
han fik leilighet til å gi mig et sår på halsen, like ved høire
øre; hans frækhet gik over alle grænser, han gav mig dette

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Jan 10 11:03:01 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hamsun/6-3/0079.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free