Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roald Amundsen: Ferden - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
86 GJENNEM LUFTEN TIL 88 ° NORD
og lavere og til slutt strøk vi bokstavelig talt henover
skrugarene. Med en fart av omtrent 120 kilometer
får man da helt ut inntrykket av å fly. Susende
passerte vi toppen av den ene skrugar efter den an*
nen. Ide større høider merker man intet til farten.
Man er forbauset over, hvor langsomt det synes å
gå. Flere ganger tittet skrugarene op like under, så
kloss under, at jeg tenkte: Den klarer vi ikke. Men,
jo, det bar over. Mange millimeters klaring kan det
ikke ha vært. Sluttelig blev tilstanden uutholdelig.
Tåke og is gikk i ett. Det var umulig å se. Det var
andre ting som også gjorde sig gjeldende nu og da,
spesielt Spitsbergens nærhet. Skulde man kjøre i
fjellveggen med 120 kilometers fart, vilde der ikke
bli meget igjen. Der var derfor kun en utvei: å fly
over tåken. Og den var det nettop føreren bestemte
sig for.
I 100 meters høide var vi over tåken og inne i
strålende solskinn. Man kunde straks se at tåken
holdt på å spre sig. Den begynte mere og mere å
optre i løsrevne masser så man rett hyppig kunde
se terrenget under. Det var ikke innbydende. Bare
småis med litt vann mellem. Når jeg atter uttaler
mig om de umulige landingsforhold, skjer det for å
fremheve, hvor nær vi på denne tid var den sikre
død. En landing her vilde uten bønn ha knust appa*
ratet og sendt det til bunns.
Stadig mer og mer letnet tåken for endelig å
falle helt bort. En frisk sydlig bris var det som be=
virket denne forandring. Tåken lå lengst og tykkest
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
