Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roald Amundsen: Ferden - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FERDEN 87
i syd, men nu begynte den også å røre sig der. Store
dotter løsrev sig fra massen og opløstes i små dri*
vende skyer. Hvor var Spitsbergen? Hadde vi na*
vigert så feil at vi hadde fløiet utenom det? Så me*
get var jo tenkelig. Man hadde jo ingen, absolutt
ingen erfaring i navigering i luften i disse egne. Sta*
dig og stadig vendte den almindelige opfatning av de
magnetiske kompassers übrukelighet i dette farvann
tilbake til mig, der jeg satt. Visstnok hadde solkom*
passet — så snart vi fikk sol — stemt med de magne*
tiske, men sett at? Ja, hvad at? Ja, sandelig om jeg
visste. Jeg kunde ingen grunn finne for nogensom*
helst urolighet, men følte mig usikker. Vi burde se
land nu. Vi hadde ikke bensin igjen for lang tid —
og ennu intet land.
Da plutselig løsnet en stor, svær tåkekalott, seg
langsomt til side og viste en høi glittrende fjelltopp.
Det var neppe nogen tvil. Det måtte være Spitsber*
gen. Der nordligst lå nogen øer. Det stemte med
Syvøene, og så strakte landet sig i vestlig retning.
Men Spitsbergen eller ikke, det var land, godt, solid
land. Fra øene strakte der sig en mørk stripe nord*
vestover. Det var vann — det store, åpne hav. A
for en herlig følelse — hav og land og ingen is mere.
Vår kurs lå sydover, men for hurtigere å komme
oss bort fra det stygge terreng vi hadde under oss
blev kursen lagt vestligere ut mot det åpne hav. Det
var mere enn en klok handling av føreren, man kunde
nesten fristes til å si, at instinktet kom ham til hjelp.
Det var vel også mulig at styreledningen til sidero*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
