- Project Runeberg -  Til veirs på norske vinger : Av flyvningens historie i Norge /
73

(1930) [MARC] Author: Odd Arnesen, Einar Sem-Jacobsen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.



Tryggve Grans Nordsjøflukt 73

men forsvinne i det dype hav, hvad er hendt så
mangen en flyver både før og siden. Den 17. juli kom hans
fly til Cruden Bay ved Aberdeen i Skottland. Han gikk
straks i gang med montering og prøvekjøring av motoz
ren, prøveflyvning og kompasskorreksjon. Alt var
snart ferdig til start. Han bare ventet på gunstig vær.
Det blev en tålmodighetsprøve. Daglig fikk han vær:
telesrammer fra Norge og fra den britiske flåte i
Nordsjøen.

Den 29. juli fikk han beskjed om, at han ikke kunde
vente flere meldinger fra flåten, og at all flyvning visst:
nok snart blev forbudt, da krigen når som helst kunde
bryte løs.

Fra Norge lød meldingen på pent vær, men i Cruden
Bay var det hver morgen tett tåke, som umuliggjorde
enhver flyvning og satte Grans tålmodighet på en hård
prøve. |

Gran hadde overlatt til sin venn flyveren Pelice å
avgjøre, når tidspunktet var inne for start, og denne
lot ham ikke fly før værforholdene tillot det.

Den 30. juli så det gunstig ut. Telegrammet fra
Norge kl. 7 om morgenen lød på gunstig flyvevær langs
den norske kyst. Ved åtte tiden startet Gran med kurs
rett mot Revtangen på Jæren og med bensin for seks
og en halv time. En time senere var han tilbake igjen,
da tåken lå tett ute på sjøen.

K1. 1 satt Gran atter ved rattet spøkende og leende.
Under jubel og viften satte han avsted og nu vilde han
ikke snu. Han var ikke kommet langt fra Skottlands
kyst før han kom inn i tett tåke. Det blåste samtidig
en frisk bris fra sydvest. Jo lengere han kom til havs
des mere blåste det. Til en begynnelse holdt han sig i
fem hundre meters høide, men så måtte han gå ned
til tett over vannflaten for av sjøene å kunne gjøre
sig op en mening om vindens retning og styrke.




<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Tue Dec 12 03:48:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/tilveirs/0085.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free