Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Landsmålslitteraturen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LANDSMALSLITTERATUREN 91
hold til mengden. De fleste av forfatterne tråkker i gamle spor med nokså
likegyldige folkelivsskildringer. Men efter verdenskrigen dukker det op
en del nye navn både i roman og lyrikk som det står glans av. Vesaas
debuterte i 1923, Krokan i 1929. Lyrikken får en ny nasjonal blomstring
med Aukrust og Ørjasæter, hvorav den første danner skole og menighet.
Nye fengslende lyrikere kommer senere
til, den siste er Hans Henrik Holm med
sitt store dikt «Jonsoknatt».
Efter Det norske Teatret blev åpnet
har det følt det som sin plikt i størst
mulig utstrekning å fremføre dramatiske
arbeider på landsmål, og det har igjen
medført en sterk økning av dramatisk
diktning hvorav det meste har liten verdi.
Det er underlig å iaktta hvordan denne
gren av landsmålsdiktningen tross sin na-
sjonale sprogdrakt henger igjen i unasjo-
nale former. Det skrives en uhyre mengde
små skuespill for spellag og ungdomslag,
og den som har kastet et blikk på disse
arbeider må få det inntrykk at det er den
danske vaudevilleforfatter Erik Bøgh som
har øvet størst innflytelse på dem som
skriver for norsk landsungdom. Men det
gjelder ikke bare denne dilettantdiktning,
også alvorlig ment skuespill står i avhen- las kremer, Å 188.
gighetsforhold til den danske dramatiske
kleinkunst. Selv så utpregede nasjonalt innstilte diktere som Henrik Rytter
(«Vaaren») og Tarjei Vesaas («Prosten») har skrevet skuespill som er
bleke avleggere av den danske vaudeville.
Men landsmålslitteraturen har skapt en del gode og brukbare skuespill.
Den norske dramatiske diktning som hadde slik rik og mektig blomstring
i forrige århundre er gått langsomt og sikkert i forfall. Men det gjelder
dramaet hele verden over. Det skapes nok brukbare teaterarbeider, og
enkelte gode skuespill, men tiden eier ingen stor bærende dramatisk dikt-
ning. Det henger sikkert sammen med teatrets opløsning og usikre stilling,
dets form flyter, det som var nytt igår er gammelt idag. Sikkert har også
filmen gjort sitt til at den dramatiske diktning føler sig usikker, — skjønt
en helt selvstendig kunstform, bidrar den til å omforme og foreløbig gjøre
teatrets billedverden usikker, og det virker tilbake på diktningen.
En god skuespillerforfatter er Olav Hoprekstad (f. 1875). Hans skuespill
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
