Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Landsmålslitteraturen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
er kraftig utformet, eier dramatisk liv, steil menneskeskildring og en mandig
følsomhet, og de har alle den fordel at de er bygget over en virkelig idé.
Han vil noe med sin diktning og er en utpreget og stridbar personlighet.
Hans skuespill er ofte genert av en del ubehjelpeligheter, scenene kan
stå klosset til hverandre, og han har vanskelig for å konsentrere sig om et
enkelt hovedemne, det fører lett til at de mange motiver forvikler sig i
hverandre. Han debuterte i 1907 med det sterkt virkende, dystre skuespill
«Bjørnefjell», et fast og djervt arbeide, dramatisk både i handling og i
menneskeskildring. Derefter fulgte den elskverdige bygdekomedie «Friarar»
(1910), skuespillet «Fridtjov og Ingeborg» (1912), det stort tenkte, men
uryddige «Ingemar Kvist» (1912) hvor motivene i den grad krysses, at
de dekker og fortrenger hverandre. Det er et skuespill om husmannen som
blir arbeiderfører og i hevnfølelse begår et mord, men det inneslutter i
sig også et kjærlighetsdrama, et skuespill om ættestolthet og et som gir
kampen mellem bønder og arbeidere. Svake var de næste «Eli Sjo» (1915)
og «Havbaara» (1915). Komedien «Eventyrgarden» (1917) gir særlig i sine
første akter vittige og skarpe billeder av landsens folk som har satt sig
fast som koloni i byen. Men hans beste og kraftigste skuespill efter «Bjørne-
fjell» er «Bjørgedal» (1920), det eier det ekte dramatiske liv og gir med
lidenskap billeder fra sammenstøtet mellem kremmerånd fra lavbygden og
fjellfolkets frihetsfølelse. Her fremtrer motsetningene som kamp mellem
levende mennesker, og det er dramatisk poesi i skildringen av fjellmenne-
skenes kjærlighet til fjell og gård. — Overlesset av motiver og handling
er «Straumen» (1922), et skuespill fra 1830-årene, men uten sterk tidsfarve,
et kjærlighetsdrama med heftige, men nokså tomme dramatiske optrin.
Svake er også «Trollebotn» (1925) om kampen mellem bygd og storkapital,
og «Veslelorden» (1931) som gir kulturbilleder fra en vestlandsbygd.
En rekke skuespill, de fleste og de beste folkelige og likefremme, har
også skuespiller Sigurd Eldegard (f. 1866) utgitt. Han debuterte i 1903
med det maleriske folkelivsbillede, trollspillet «Fossegrimmen», som blev
en populær folkeforestilling på Nationalteatret. Senere er bl. a. kommet
til skuespillene «Ei heimkone» (1906) og «Hemn-gir» (1914), komedien
«Når det kjem, so kjem det» (1923, opført under titelen «Bygdefiff») og
eventyrspillet «Lisle Vedunder» (1924). Det mest virkningsfulle og det
betydeligste er «Knivarne» (1918), et dramatisk og spennende folkestykke
om gammelt nag og fiendskap og onde sagn, hvis makt løses gjennem et
frivillig offer. — Brukbare skuespill, opført på Det norske Teater, er skrevet
av Einride Tveito (f. 1877), Lauritz Fjørtoft (f. 1877), Torvald Tu (f. 1893)
og Gerhard Garatun-T jeldstøe («Vokenatt», 1932), Betydeligere enn disse
er Henrik Rytters skuespill «Braahamaren» (1917) og «Henrik Ravn» (1924),
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
