Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Helge Krog
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
114 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
i hverandre, de er således alle skuespill om erotikk. Og i sin teknikk
faller de helt sammen. Det fins absolutt ingen hypermoderne teatertenden-
ser i hans dramatikk. Han fortsetter linjen fra Heiberg med en levende
og naturlig og allikevel dramatisk tilspisset replikk. Hans skuespill har
som regel ikke megen handling, hver scene er bygd fast op med naturlig
overgang til den neste. Hele denne dramatiske verden, enten den er stor
eller liten, er en gjennemskinnet klarhet. Ibsens dramaer rullet op en fortid
og viste videre til en fremtid — ikke for stykkenes personer, men for
menneskeheten. Helge Krogs skuespill ligger helt i dagen, bare ett av dem
viser utover til en fremtid, «Underveis». Et annet, «Konkylien», har et
cirkelløp.
Et ganske eiendommelig fenomen, nevnt før, binder stykkene sammen.
Helge Krog er en barsk og hånende samfundskritiker, han tilhører nærmest
den revolusjonære fløi; men han er samtidig Oslo-societetens «allerkjæreste»
dikter. I alvorlige øieblikk fordømmer han borgersamfundet, men i de
fleste av sine skuespill finner han sig vel til rette i societeten, spotter den
og gjør elskverdig narr av den, men liker den og smigrer den ikke så lite
ved å vise at han liker den. Hans personer tilhører svært ofte den societet
som nyter livet, arbeider lite og nærmest for tidsfordriv, som går fra den
ene erotiske oplevelse til den neste for en smule sensasjons skyld. Han ser
godt hvordan de er, og han gjengir dem nøiaktig — med akkurat så megen
satire at offerne kan more sig over det. Ja, de er ikke så mye verd, men
jeg liker dem, sier Helge Krogs lystspill. Deres fordommer og deres mangel
på fordommer morer ham og forarger ham ikke. Det er her noe som min-
ner om Oscar Wildes societetslystspill, delvis også om Arthur Schnitzlers, —
men den siste er meget skarpere og meget mere ubarmhjertig avslørende.
Krog debuterte i 1919 med aviskomedien «Det store Vi». Det er lett
å se at det var påvirket av Heibergs «Harald Svans Mor» — de rene lån
er i en senere utgave plukket ut — men det har et selvstendig og personlig
innhold. Hovedpersonene, journalisten Egil Holst og den unge piken Jenny
Lund, er utpreget hans egne, så tidstypiske at en uvilkårlig ser i alle fall
henne som fra en annen ungdom enn den av idag. Skuespillet begynner
som et angrep på de forretninger som ansetter unge piker med en lønn
som forutsetter et bestemt bierhverv. Men den sosiale indignasjon som
fyller første akt og som gir tilspranget, betyr i virkeligheten ikke så meget
for stykket. Det han har villet vise, er hvor umulig det er i et dagblads
spalter å opta kampen mot slike forbrytelser, når dagbladet er økonomisk
avhengig av det samfund som tolererer forbrytelsene. Ny og friskt opfattet
er den unge journalist, hurtig opblussende, i full flamme så lenge det gjel-
der kampen, — men ekstasen går hurtig av ham, fortryllelsen er brutt og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
