Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CHARLES KENT 179
Endnu en Gang dit ind hvor alt er Minder,
og hvor Din Ungdom hersket suveræn!
En avsat Hersker nu. Fontænen rinder
saa tynd og blek blandt al den blaa Syren.
Din Ungdoms Kongedom går om og spøker
sørgmodig smilende av det den søker;
thi som Fontænen mot den bleke Himmel
steg, aldrig stansende, i evig Trang
mot den Uendelighet, den altid, svimmel,
sank uten at ha naadd — og brast i Sang,
et Sakrament med mere Lyst end Kval i,
— saa steg vor Længsel, steil og uten Haab
og brast i Ømhet og i Taarers Daab
uendelig fortvilet, haabløst salig.
Dette er hans lyrikks grunnstemning. Tidlig har håpet veket fra denne
ungdom og latt den tilbake i minner, i en mild og stolt resignasjon. Ingen
stor tross og ingen høitidelig klage fyller denne poesi, men dens vers har
fått en egen bløthet, et eget melodifullt tonefall, litt enstonig, men smukt
og sjelfylt. Den minnefulle resignasjon lever i selve rytmen. — Hans vers
forteller om ensomme stemninger i de stille gater, i villaveiene, der møter
han sine minner og alt det han har tapt. Og den samme stemning av tapt
ungdom fyller hans sinn når han søker ut til «Min lykkes Ø», det er en
egen vemodsfull resignert styrke i dette møte med sin døde ungdom:
Det er en Dag blandt dine mange Dage.
Du har din vante Gjerning Du skal gjøre.
Der er en Sang som spøker for mit Øre,
en glemt, enfoldig Sang og uten Klage.
Men ikke Kjærlighetens Rosentunger
og ingen Sorgens Klokkeklemt som runger,
— det Venskab som vor Elskov dræpte siden,
det synger for mig, sagte, hele Tiden.
Blek og i Graalys staar Du, med den Kufte,
Du saa ut som et Barn i, og Du hvisker
— det er, som Reseda jeg kjendte dufte —:
Din Hverdag her paa Øen, ha den kjær.
Saa hellig som din Hverdag selv Du er;
og gold er Stormen, den som Havet pisker.
Den siste diktsamling er klarere og sterkere i sitt dikteriske uttrykk,
den mere almindelige vemod og resignasjon er levd frem til en personlig
livsfølelse, det er stridd den «gode strid» hvorigjennem et menneskesinn
har funnet den klarhet og likevekt som gir poesien dybde. Hvad han har
tenkt og gjennemlevd, finner sitt uttrykk i sinnbilleder fra mange hav og
fremmed land. Det er dikt som «Aconcagua» der har den virkelig store
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
